Tilknytnings- og oppofrelsesvilkåret i skatteretten

Tilknytnings- og oppofrelsesvilkåret utledes fra hovedregelen for fradragsretten innen skatterett. Oppofrelsesvilkåret ved utbetaling dreier seg typisk om pengeutbetaling, dvs. utbetaling av leie og vedlikeholdsavtaler. Ofte er det ledd i en gjensidig bebyrdende avtale, og da vil det være snakk om oppofrelse. Mange utbetalinger har ingen verdi utover inntektsåret.

Det er helt klart ikke snakk om oppofrelse ved kjøp av skip, maskiner og lignende. Ved spørsmålet om det foreligger direkte fradragsrett eller aktiveringsplikt, blir underspørsmålet hvor sannsynlig det er at vederlaget vil påvirke skatteyterens inntekt utover inntektsåret.

Den lovfestede aktiveringsplikten for forsknings- og utviklingskostnader følger av skatteloven § 6-25. Forskuddsbetalinger utgjør aktiveringsplikt dersom det eksempelvis foretas betaling av senere års leie. Uttrykkene «påkostning» og «vedlikehold» skriver seg til kostnader til vedlikehold som innebærer en oppofrelse. Det kan være en tynn grense mellom vedlikehold og påkostninger som må anses som investeringer. Påkostninger må, i likhet med kjøpesummen, aktiveres og eventuelt avskrives senere.

Spørsmålet er også her hvorvidt vederlaget er med på å skape en varig verdi. Et grunnvilkår er at det foreligger et vedlikeholdsbehov. Dersom standarden heves vil det ikke være snakk om vedlikehold, og vederlaget må aktiveres. Dersom man pusser opp og vedlikeholder noe, men hever standarden på noe annet, kan man kun kreve delvis fradragsrett. Det er standarden som gjenstanden en gang i tiden har hatt som er avgjørende. Dersom man endrer gjenstandens art, anses dette som en aktiveringspliktig påkostning.

Det andre vilkåret er det såkalte tilknytningsvilkåret. Terskelen for at det kan konstateres tilknytning er relativt lav. Det er utvilsomt at formålet må være å erverve skattepliktig inntekt. Det skal legges til grunn en objektiv vurdering, der det må tas utgangspunkt i kjensgjerningene. Det følger av Rt. 1991 s. 1182 at det ikke foreligger noe krav om at kostnaden har vært nødvendig. I Rt. 2005 s. 1434 uttales det at det ikke er et «absolutt vilkår for fradragsrett at kostnaden er egnet til å påvirke en skattepliktig inntektsstrøm direkte».

Utgangspunktet er at skattemyndighetene ikke skal overprøve skatteyters disposisjoner. Dårlig valg av strategi skal ikke utelukke fradrag. Spørsmålet oppstår når kostnaden er uegnet eller faktisk motvirker formålet. I Rt. 1981 s. 256 uttales det: «Heller ikke kan jeg anse utgiftsfradrag utelukket med den begrunnelse at kostnaden ikke var egnet til å realisere formålet».

Videre følger: «Bare i rene unntakstilfeller kan det blir tale om å nekte fradrag fordi utgiften objektivt sett ikke var formålstjenlig». Med bakgrunn i dette gjelder det altså ikke noe objektivt krav om at utgiften er egnet.